Leserinnlegg (del 2 av 2) i Harstad Tidende 15. juni 2009.

Av professor Lars Ivar Hansen

I forrige del av dette innlegget trakk jeg opp bakgrunnen for arbeidet med den generelle regionhistorien for Astafjordområdet fra 1980-tallet og frem til Lavangens innsats på 1990-tallet med bekostning av 2 bind frem til 1730, og finansiering av dataregistrering. I denne avsluttende delen ser jeg på rollen til Salangen kommune og hvordan dagens situasjon oppleves.

Salangen på banen
Etter at Lavangen hadde ytt sitt bidrag, med utgivelsen av mine to bind generell historie i 2000 og 2003, spurte alle seg om det var mulig å få Salangen med. Og det skjedde endelig i 2005, da det ble inngått kontrakt med meg om utarbeidelse av et tredje bind generell historie, for tidsrommet fra 1730 og ut på 1800-tallet. Samtidig bevilget Salangen penger til videre registrering av noen kilder, engasjement av Tore Meyer for å kartlegge hovedtendenser i befolkningsutviklingen, samt av Oddbjørn Knutsen som har gjennomgått sentrale myndigheters arkiver, slik at vi også skulle få grunnlag for å se hvordan Astafjordsamfunnet ble behandlet av ulike instanser.
Men lenge før dette hadde faktisk ordførerne fra alle fem kommuner vært hjertens enige i å innlede et ”Utvidet interkommunalt samarbeid om bygdebok for Ibestad, Skånland, Gratangen, Lavangen og Salangen”. Det fremgår av et referat fra et møte 18. desember 2000, der også følgende ordførere var til stede: Arne Ekman (Ibestad), Terje Fjordbakk (Skånland), Rita H. Roaldsen (Gratangen), Torleif Myrseth (Lavangen) og Ivar Prestbakmo (Salangen). Arbeidet skulle gjelde videreføring av arbeidet med den generelle regionhistorien, og en tilrettelegging av materialet for gårdshistoriske fremstillinger som omfattet hele regionen.

Bortdefinering fra de tre ordførerne
Det er altså denne generelle historiedelen – som fra den gamle Ibestad-nemndas side alltid ble oppfattet som en integrert del av prosjektet – som de tre samstemte ordførerne nå setter alt inn på å definere som et utenforstående ”Salangen-prosjekt” (Svein Berg i telefonsamtale med meg 16.12.08.) ”Hva han (dvs. Tore Meyer, min anmerkning) måtte ha gjort for andre kommuner i ettertid, føler de tre ordførerne er helt uinteressant for dem”, heter det også ifølge HT’s referat fra deres pressekonferanse. Ikke desto mindre har de tre ordførerne engasjert et advokatkontor som har brukt flere uker på en utredning som presenteres som begrunnelse for deres stenging av kontoret.

Idealisme mot jus
Det er kjedelig å måtte trekke opp slik dokumentasjon offentlig i avisspaltene, men det er dessverre nødvendig på grunn av den uholdbare situasjon som de tre ordførerne plasserer alle andre i, som er involvert i bygdebokarbeidet, ved å innhente en lengre juridisk utredning som de deretter unntar offentlighet. – Vi er noen som, med Tore Meyer i spissen, har deltatt i arbeidet med den særs interessante historien i Astafjord ut fra en god porsjon idealisme, og for å realisere de målsettingene det hittil har vært bred enighet om. Selv har jeg bidratt til forskningsarbeidet med store deler av den tid som universitetsansatte har anledning til å drive forskning. Dessuten fikk jeg i sin tid dataregistrert samiske skatteregistre fram til 1640-årene, som deretter ble innlemmet i bygdebokbasene. Dette skjedde etter at universitetet hadde bevilget lønn til en assistent.
For det inneværende engasjementet med 3. bind har jeg sagt fra meg det halvåret lønn fra Salangen kommune som opprinnelig var planlagt, da det viste seg å bli knapt med lønnsmidler til dem som skulle registrere kildemateriale. Vi er således en del personer og instanser som har bidratt på ulike måter til det svære løftet og fellesprosjektet for Astafjordregionen som det helhetlige prosjektet utgjør, og som også har vakt behørig oppsikt både i ut- og innland.
Men i lengden blir vi slitne av å møte det vi opplever som uforstand og mangel på kjennskap til arbeidet. Tålmodigheten er i ferd med å bli tynnslitt. Som tidligere vil jeg gjenta at jeg ser det som en ulykke for Astafjord-prosjektet at det ikke er mer faglig kvalifiserte, eller historieinteresserte folk med i styringen fra Ibestad, Skånland og Gratangen. Man må være klar over at da disse kommunenes rådmenn i sin tid foreslo at rådmenn og ordførere skulle overta styringen med prosjektet i stedet for den gamle nemnda, forutsatte de at det samtidig skulle nedsettes ”en faglig nemnd … som skulle være en faglig ressurs for forfatterne og… innstille overfor styringsgruppen i faglige spørsmål.” Dette er aldri blitt gjort.

Paradoksalt og forstemmende
De tre ordførerne begrunner nå stengingen av kontoret med utsagn som: ”Vi kan ikke bare la dørene stå åpne og la hvem som helst forsyne seg av materialet” (Fremover 20.04.09). Den eneste som hadde tilgang til kontoret og nå er blitt utestengt, er Tore Meyer, som arbeidet med å sjekke opp visse opplysninger i samband med det omtalte 3. bind av den generelle historien. Hvorfor ordførerne finner det nødvendig å gripe til slike ytringer, kan en bare spekulere over. Stengningen av kontoret er dessuten paradoksal fordi en videre sikring av arkivet nettopp forutsetter samarbeid med Meyer, som har ledet registrerings- og innlastningsarbeidet og som kjenner rutinene og måtene det er lagt opp på. Men fremfor alt virker det forstemmende på meg at de tre bruker så mye tid og ressurser på å komme vekk fra det som har vært en fast del av Ibestadnemndas målsetting så lenge prosjektet har pågått, nemlig å få utgitt generell historie også. Så vidt jeg kan se, viser ikke de tre ordførerne til noen drøfting eller noe vedtak i noe organ om at den opprinnelige målsettingen, med generell historie skal fravikes eller avvikles.
Argumentet om økonomi og at kommuner ikke er pålagt å utgi bygdebøker, virker også ganske hult, når man ser at alternativet til ordførernes handlemåte ville være å forholde seg rolig, og få prosjektet videreført gjennom enda et bind med generell historie, uten noen annen vesentlig kostnad eller motytelse enn å la Tore Meyer som har utviklet arkivet, fortsatt ha adgang til det. Tvert imot ville man altså få noe mer igjen for de opprinnelige investeringene.

Dersom de tre virkelig ønsker å få omdefinert prosjektet og stoppet det videre arbeidet med  generell historie, ville det ikke ha vært åpnere og mer endefram å si det direkte eller reise det som forslag – fremfor å late som om den opprinnelige målsettingen aldri har eksistert? Vi som forfattere burde i hvert fall vært forskånet fra slike tildragelser, når vi etter beste evne skulle konsentrere oss om å gjøre en jobb for samfunnet som helhet