Leserinnlegg i Harstad Tidende 9. mai 2009

Av Lars Ivar Hansen

For noen uker siden framstod ordførerne i Gratangen, Ibestad og Skånland i samdrektighet på en pressekonferanse og kunngjorde at den juridiske utredningen Gratangen kommune hadde fått gjennomført, viste at de satt med alle rettigheter til materialet på det avstengte bygdebokkontoret. I ettertid ser det ut til at det har festet seg et inntrykk blant folk om at en slags ”dom” eller ”rettslig kjennelse” er avsagt, og at de tre ordførerne har ”vunnet saken”.
   For det første må det slåes fast at denne utredningen ikke er noen dom eller rettslig kjennelse. Den fremstår tilsynelatende som en ”vurdering av visse juridiske problemstillinger” som Gratangen kommune har fått utført hos advokatfirmaet Rekve, Pleym & Co. i Tromsø – på samme måte som andre kommuner uten egen kommuneadvokat søker bistand hos private advokater.

Oppmerksomhet
Men siden så mye oppmerksomhet har vært viet til denne utredningen, og det tidlig ble annonsert fra ordførernes side at de berørte parter skulle motta svar på sine spørsmål og henvendelser om bygdebokkontorets stengning så snart utredningen forelå, er det nå direkte oppsiktsvekkende at det forlyder at utredningen er ”midlertidig unntatt offentlighet”.
Som tilsvar til fylkesmannens purring på hvorfor leder i Salangen bygdeboknenmd, Harold Jenssen, ikke fikk svar på sine henvendelser angående stengningen av kontoret, svarte advokatfirmaet den 5. mars at ”… Gratangen kommune har gitt Advokatfirmaet Rekve, Pleym & Co DA i oppdrag å utrede diverse juridiske problemstillinger angående dette arkivet. Når denne utredningen foreligger, antakelig tid om noen få uker, vil endelig tilbakemelding bli gitt Jenssen.” Stor ble derfor min forbauselse, da jeg fikk vite at selve utredningen nå er utilgjengelig for offentlighetens innsyn. På henvendelse opplyser advokatfirmaet at den er intern, og Gratangen kommune har altså unntatt den fra offentligheten.

Historien
Historien til bygdebokprosjektet i Astafjord-regionen er omfattende og mangslungen, og har involvert mange ulike aktører don opp gjennom årene fra begynnelsen av 1980-tallet til i dag.
Det knytter seg derfor stor interesse til de juridiske avveininger og vurderinger som firmaet Rekve, Pleym & Co har foretatt, og ikke minst til hvilket faktagrunnlag som er lagt til grunn, når det gjelder kontrakter, gjensidige avtaler, fremdriftsrapporter og vedtak.
Slik situasjonen med nekting av innsyn er nå, er det umulig å ta stilling til sammenhengen mellom de konklusjonene fra utredningen som ordførerne har sluppet ut, og de premissene advokatfirmaet har tatt utgangspunkt i. Det er også umulig å vite om utredningen inneholder andre eller kompletterende vurderinger og konklusjoner. Imidlertid er det ikke vanskelig å imøtegå hovedkonklusjonene ut fra det materiale som foreligger uavhengig, i åpne kilder, og som de som har vært involvert i prosessen gjennom lengre tid, kjenner til.

Hemmeligstemplingen
Oppe i det hele er det én god ting forbundet med hemmeligstemplingen: Den avkrefter i hvert fall én gang for alle at utredningen skulle være noen slags ”dom” eller ”rettslig kjennelse”. For å være rettsgyldig, må nemlig en dom forkynnes, ikke minst direkte til dem den berører. All den tid i det ikke skjer, må allmennheten belage seg på at det kan komme alternative juridiske betenkninger, muligens med helt andre konklusjoner.
Listen over dem som ikke får svar på sine henvendelser til Gratangen kommune begynner etter hvert å bli lang: Den omfatter ikke bare Statsarkivet i Tromsø og Interkommunalt arkiv i Troms, som begge sendte henvendelser til Gratangen straks før årsskiftet. Den omfatter også undertegnede som omtrent samtidig sendte et omfattende, løsningsorientert ”bekymringsbrev” (kan leses på ”http://ibestadhistorielag.com”), og Norsk Faglitterær Forfatterforening som i et brev fra februar understreket Tore Meyers opphavsrettslige rettigheter til materialet. Heller ikke har adv. Storø i Narvik mottatt svar på sine henvendelser på vegne av Salangen bygdeboknemnd. Å svare på skriftlige henvendelser er ikke bare god folkeskikk; det er også alminnelig, normal forvaltningsskikk for valgte representanter og ansatte saksbehandlere som er satt til å ivareta offentlige funksjoner.

Tåler innsyn
På denne bakgrunnen må en spørre seg: Hva er det som etter » ordførernes mening ikke tåler innsyn fra offentligheten i den utredningen de sier seg så glade for, og som de kunngjør med slik befrielse? Dersom en tar utgangspunkt i et vanlig kildekritisk ståsted og for den saks skyld vanlig folkelig skepsis, kan jo hypotesene om dette begynne å florere? Ser virkelig ordførerne i de tre kommunene seg tjent med det?
Til slutt: Ifølge avisreferatene viste ordførerne på pressekonferansen i april til den finansielle siden av saken, og påpekte at det ikke er noen lovpålagt oppgave for kommunene å utgi bygdebok. Det er selvfølgelig greit nok, men det paradoksale ved stengningsaksjonen er at den i første rekke rammer videreføringen av arbeidet med et tredje bind generell historie, som ikke ville koste de tre kommunene en øre, siden det er Salangen kommune som har påtatt seg kostnadene med det. Og den generelle historien for hele Astafjord-regionen har faktisk utgjort en integrert del av bygdebokprosjektet helt fra starten av. – Det er forskjell på å stille arbeidet med gårdshistorien i bero, ut fra manglende økonomisk dekning, og de følger stengningen av kontoret nå får for realisering av annen del av prosjektet.